Guille er kirurg og minner om Ghandi. Klok. Fredfull. Han er mannen til Graciela. Vi skal besøke familiens feriehus i Córdoba. En helgetur. Hvor langt er det, spør jeg. Det er “Cerca” svarer Guille. Bare 40-50 mil. Senere skulle jeg forstå at 40-50 mil er nært i Argentina. Jeg er norsk. Jeg elsker fjell. Jeg gledet meg til å se Andesfjellene for første gang.
Flat pampas så langt øyet kan se
Vi forlater Rosario langs motorveien over flat pampas. Jordbruk så langt øyet kan se. Det er kjedelig i lengden. Etter noen timer ser vi Córdoba, Argentinas nest største by. Andesfjellene danner siluhetter i bakgrunnen, en kjærkommen visuell avlastning. Vi kjører opp små, smale veier. En musikkfestival skaper kork og legger til flere timers kjøretid. Vi kommer frem i mørket, etter en lang dag. Utfordringer tas med en kommentar, et skuldertrekk og et smil. Argentinerne er tøffe.
Fjellandsby for de velsituerte
La Cumbre er en vakker fjellandsby. Opprinnelig et samlingssted for britiske skribenter. Gatene er rene og husene flotte. Det er et yndet feriested for velsituerte mennesker fra Buenos Aires. Den store golfbanen er omkranset av feriehus som kunne huse regimenter.
Cabioneta
Overraskende mange i Argentina kjører pickup. Jeg skjønte ikke hvorfor. De bruker mye bensin, er upraktiske med sitt åpne lasteplan og vanskelige å parkere. Likevel er de overalt. De kalles cabioneta. Oscar, en venn av familien, har cabioneta. Når vi kjører opp i fjellene skjønner jeg grunnen. Med Oscars cabioneta kommer vi frem på de mest usannsynlige veier.
Vi kjører opp på fjelltopper, over skyene, med en utsikt jeg aldri har sett. Fra et fjell strømmer det ut paraglidere som fugler. Vi kjører gangstier til vårt eget lille private sted og bader i krystallklart fjellvann. Fuktigheten og myggen i Rosario er borte. Tørr, varm, ren fjelluft. Vakker, stille natur. Jeg glemmer helt solkrem og blir usannsynlig solbrent i den skarpe fjellsolen.
Huset har sin opprinnelige sjarm intakt. Det ligger like ved den idylliske kirken. Oppe i fjellene kan vi se en hvit Jesus-statue med åpne armer. Guttene prøver seg som asadorer og griller deilig tira. Vi hygger oss med god vin og god mat.
Lagoer
Veien hjem er også lang. Vi nyter timer med sightseeing. Vakre landskap. Idylliske små landsbyer med tyske navn. Etterkommere fra Tyskland og Sveits. Mange fjellvann er demmet opp og danner “lagoer”, små innsjøer. Landskapet er krydret med idylliske feriehus, nær vann og fjell. Utsikt. Guttene prøver en taubane over til en øy, men da er foto-batteriet flatt. Jeg får bare knipset de idét de får på utstyret. Jeg holder meg klokelig på bakken mens ungdommens vågemot får stå til. Klassekameraten Alejandro er ikke med, han har lånt Peders boblejakke og er i New York i USA med kulde og sne.
Overveldet deler jeg inntrykkene med andre i Rosario. Det er underlig å få det samme svaret. De synes det er hyggelig med superlativer om landet sitt, men de fleste sier; ”ja, da, burde du se Bariloche. Da burde du se Salta. Juju. Mendoza. Sør. Jeg skjønner det er mye i vente. Argentina er en opplevelse.
