Rosario ligger ved en elv. Det er en av verdens bredeste og lengste elver, men – likefullt – en elv. Nå skulle vi til havet. Costa Atlàntica. Vi tilbakela 170 mil på en langhelg.

Havet

Vi startet tidlig om morgenen,  det var fortsatt sol da vi kom til Atlanterhavet. Det var som om vi så havet for første gang. Sko ble satt på kanten og barnetær krøllet seg i sanden på vei ned til vannet. Undertegnede er mer pragmatisk, noen betaler jo for joggeskoene, og plukket de med på vei ned i et mer sedat tempo. Dumt egentlig. Jeg skulle bare sparket av skoene – kastet klærne og inntatt havet!

Dunas

Det heter “dunas”, men sanddyner er ikke helt dekkende. Det er et slags steppelandskap som strekker seg så langt øyet kan se. Rene fjell av sand minner om ørken. Vi er på tur i Oscars cabioneta, en pickup som på mirakuløst vis kommer frem overalt. Vi dro sammen med en gruppe og skulle overnatte i friluft. Guttene så misunnelige på de kule firehjulingene og cross motorsyklene som raste avgårde. Kjempegøy! Vi punkterte raskt i cabionetaen og valgte klokelig å kjøre deler av turen på stranden. I Argentina er det lov å kjøre bil på stranden. Helt utrolig, egentlig. Hele familier var ute med sin cabioneta og brukte bilen som vinskjerm for soling og fisking. Enorme avstander med sand og hav så langt øyet kan se. Til fri benyttelse.

Vi campet midt i naturen. Asado ble laget av tørre grener og en rist. Kjøttet smaker så godt med enkle midler. Dette må vi bare lære og prøve i Norge. Himmelen var knall sort og stjernene funklet i natten. En god Malbec gjorde sandstranden mindre hard og natten kortere. Vi våknet til regn og jeg må innrømme at det ikke er helt uten grunn natten sjelden tilbringes i telt.

Første biltur

Å kjøre bil er ganske komplisert. Konsentrasjonen var stor for guttene som skulle gire for første gang. Det var stor rift om å få prøvekjøre med Oscar og hans cabioneta på sandstranden i Argentina.