Jeg leste advarslene på forhånd. Å ta med ungdommer til utlandet kan være vanskelig, enkelte fraråder det. Jeg vet om ungdommer som har hatt nedtelling til hjemreisedagen. Som ikke engang vil tilbake på ferie. Så hvordan var det for oss? Read More
Blogg om vårt prosjekt i Argentina
Feliz Cumple – Grattis!
En av mine store svakheter er at jeg ikke husker bursdager! Kanskje er det derfor jeg ikke forventer noe fra noen når jeg fyller år. Og har man fylt 40 kan det egentlig være det samme, hvert år er noe man kunne vært foruten. Likefullt ble det en minneverdig dag i Rosario Read More
Vi dro til havet!
Rosario ligger ved en elv. Det er en av verdens bredeste og lengste elver, men – likefullt – en elv. Nå skulle vi til havet. Costa Atlàntica. Vi tilbakela 170 mil på en langhelg.
Córdoba – vårt første møte med Andesfjellene
Guille er kirurg og minner om Ghandi. Klok. Fredfull. Han er mannen til Graciela. Vi skal besøke familiens feriehus i Córdoba. En helgetur. Hvor langt er det, spør jeg. Det er “Cerca” svarer Guille. Bare 40-50 mil. Senere skulle jeg forstå at 40-50 mil er nært i Argentina. Jeg er norsk. Jeg elsker fjell. Jeg gledet meg til å se Andesfjellene for første gang.
Hjelp, vi har fått katt!
Katt skal kjøpes av oppdretter, ikke i dyrebutikk. Jeg vet det, men hvem kunne forberede oss på de knall blå øynene i den slanke, grasiøse pusen? Junior og jeg var solgt! Vi har savnet Pippi som er i Norge, en herlig beardie. Hva skulle vi med katt?!?
Godt nyttår ønskes fra Campo i Argentina!
Få mil fra Rosario tar vi av veien. En allè med nyplantede trær bringer oss til sikkerhetsposten. Midt ute i naturen. Vakter åpner ikke bommen før vår identitet og reservasjon er bekreftet. Vi er i en nasjonalpark. Kontrasten til norsk allemannsrett er slående.
Klubben – en ikke ueffen opplevelse
Rugby-klubben i Rosario er ulik klubber i Norge. Jeg har vært i noen, og da tenker jeg ikke nødvendigvis på mine spredte støtte-medlemsskap i helsestudioer, alle mislykket. Det har vært tennis, golf, ski, fotball og hockey. Klubber fulle av glade barn og hjelpsomme voksne. Vi tilbragte lørdagen på klubben i Rosario.
Leiligheten vaskes, men ikke av meg
For jeg sitter nemlig på kafè. En god arbeidsdag er alt unnagjort og guttene er enda på skole. Skoledag til kl. 16 er nyttig for meg som jobber mye. Barna trives så den typiske kvinnelige dårlige samvittigheten får hvile. Guttene har en times pause midt på dagen hvor de går ut i byen, spiser på kafèer og kjøper is og cola – med gjengen. Noen få sitter på skolen og spiser lunch med lærerne, men jeg husker godt det megetsigende blikket til inspektøren. På behagelig engelsk forklarte han at mine gutter nok ville foretrekke å spise ute, det var tydeligvis ikke et popularitetstegn å spise inne med lærerene. Guttene er fortsatt opprømt over empanadaser, cola og is i skoletiden. Jeg forsøker å flette inn et råd eller to om livststilsdiabetes, raske karbohydrater og utslitte insulinpumper hos moderne barn. Read More
Rugby i Argentina
Mc Donalds eventyrlig suksess skyldes mer enn kombinasjonen av kjøtt, salt og fett. Bare barna har det fint spiser vi foreldre hva som helst, sitter på hva som helst og i hva som helst. Sammenhengen er enkel. Har barna det bra så har vi det bra.
Kan jeg høste av denne enkle sannheten for mine barn i Argentina?
Markens Grøde
Når tiden strekker til vil jeg gjerne brøyte igjennom de gamle, norske klassikerne. Foreløpig kan jeg bare smykke meg med noen få, men de har til gjengjeld gitt stort utbytte for innsatsen. Markens Grøde er en av de. Min innebygde motstand mot å be om hjelp finner gjenklang i Isak Sellanrå som selv finner sin mark, brøyter den og bygger nytt. Knut Hamsun visste å sette fingeren på den norske folkesjelen.
Her må jeg slutte å tenke slik.
Bookmark Us
Nye kommentarer