En av mine store svakheter er at jeg ikke husker bursdager! Kanskje er det derfor jeg ikke forventer noe fra noen når jeg fyller år. Og har man fylt 40 kan det egentlig være det samme, hvert år er noe man kunne vært foruten. Likefullt ble det en minneverdig dag i Rosario Read More
Få mil fra Rosario tar vi av veien. En allè med nyplantede trær bringer oss til sikkerhetsposten. Midt ute i naturen. Vakter åpner ikke bommen før vår identitet og reservasjon er bekreftet. Vi er i en nasjonalpark. Kontrasten til norsk allemannsrett er slående.
Rugby-klubben i Rosario er ulik klubber i Norge. Jeg har vært i noen, og da tenker jeg ikke nødvendigvis på mine spredte støtte-medlemsskap i helsestudioer, alle mislykket. Det har vært tennis, golf, ski, fotball og hockey. Klubber fulle av glade barn og hjelpsomme voksne. Vi tilbragte lørdagen på klubben i Rosario.
I den store gågaten går vanligvis folk midt i gaten. Nå går de langs husveggene. I skyggen. Det er varmt for flere enn meg. Svetten siler og det er ikke engang sommer. November er vår i Argentina.
Butikkdører gir en bris av avkjølende luft fra airconditioningen idét jeg går forbi. Muy calor, “veldig varmt” høres omkring. Til kvelden flerrer lynet himmelen og neste dag regner det. Vi har fått smaken på sommer. På tide å kjøpe airconditioning.
Mc Donalds eventyrlig suksess skyldes mer enn kombinasjonen av kjøtt, salt og fett. Bare barna har det fint spiser vi foreldre hva som helst, sitter på hva som helst og i hva som helst. Sammenhengen er enkel. Har barna det bra så har vi det bra.
Kan jeg høste av denne enkle sannheten for mine barn i Argentina?
Når tiden strekker til vil jeg gjerne brøyte igjennom de gamle, norske klassikerne. Foreløpig kan jeg bare smykke meg med noen få, men de har til gjengjeld gitt stort utbytte for innsatsen. Markens Grøde er en av de. Min innebygde motstand mot å be om hjelp finner gjenklang i Isak Sellanrå som selv finner sin mark, brøyter den og bygger nytt. Knut Hamsun visste å sette fingeren på den norske folkesjelen.
Her må jeg slutte å tenke slik.
Hovne øyne, vond hals og høy feber i flere dager utviklet seg videre til kraftig oppkast. Midt på natten. Barnet mitt!
Hva om det ikke var influensa? Hva hvis det var noe annet. Jeg var svimmel av bekymring.
Elv!?! Det tenkte jeg første gang vi vurderte Rosario. Hva er vel en elv for den som er vant til norske fjorder? For meg er det meditasjon i å se vann. Rosario ligger langs Paraná elven. Vil en elv gjøre susen? Bildet over er tatt fra mitt soverom. Paraná viste seg å være en elv utenom det vanlige.
Det er ikke rart mange utlendinger havner i dyre, små leieligheter på korttidskontrakter – slik vi gjorde den første måneden. For å leie bolig i Norge betaler man 3 måneders depositum og en måned i forskudd – så er det i boks! Her er det en smule mer komplisert.
Et ordtak fra Østfronten (2. verdenskrig for den yngre garde) er det som faller meg i hu. Intet nytt de siste par uker er faktisk godt nytt. Ny leilighet er et pluss. Samtidig har vi hatt full gjenoppretting av nettsiden for en viktig kunde – og det var ikke morsomt.
Mye er mer komplisert her. For eksempel mobiltelefon. Noe så enkelt som å kommunisere på mobil. Nå har jeg 6 sim kort og diverse seanser med en Argentinsk mobiloperatør, likevel ender jeg med tom konto når en viktig leveranse ventes. Da stenges ikke bare telefonen for utgående samtaler – men også inngående! Hvordan kan leverandøren vite om vår leilighet? Joda, de skal trykke 191+OK på video-callingen, men navnet står ikke noe sted. Vakten ser undrende på meg når jeg kommer ned og klistrer opp et A4 ark med påskriften “Irma Rustad 191+OK” i fete bokstaver med lyseblå overstrykingspenn. Arket er skjemmende på den sorte marmoren til den plettfrie fasaden. Jeg strekker goodwillen og effekten kommer få timer senere – vi får kjøleskap sammen og IT utstyr som får vakten til å plystre beundrende.
Nye kommentarer