Denne helgen får fungere som et resymé. I dag, søndag, hjalp eldstemann til med gudstjenesten i den lokale, lutherske kirken. Der skal han konfirmeres i juli. I går spilte han kamp og denne gangen vant de stort. Etter mange timer på klubben med venner var det tid for konfirmasjonsforberedelser på internett. Yngstemann er på rugby tur til Buenos Aires. De vinner ikke like ofte, men spiller med stort engasjement. Nå bor han hjemme hos en hyggelig gutt i en svær villa i et lukket, luksuriøst boligområde. Hele helgen er full av kamper. Jeg må si guttene har mestret en ny virkelighet og et nytt språk på en flott måte! De dystre spådommene om ungdommer i utlandet slo ikke til. De har hatt et spennende år og nå gleder de seg til å komme tilbake til Norge.

Hvorfor ble guttene med til Argentina?

Det svaret kjenner bare guttene til. Jeg kan si litt om mine grunner. De er egoistiske og altruistiske på samme tid. Klart det er kjekt å lære et verdensspråk som spansk. Det er kjekt å få en helt annen levestandard for de samme pengene. Internasjonal erfaring er bra for barnas fremtid. Det er fint for meg å ha med de jeg elsker høyest på et så krevende prosjekt. Samtidig ønsket jeg at de skulle se. I Norge følte de seg slett ikke spesielt rike. Men vi er rike. Vi er skrekkelig rike.

Forskjell på folk

Når vi ser hele familier i de grønne søppelcontainerene som står spredt i byen, ser vi diskret en annen vei. Når junior møter en annen gutt på skatebanen og senere ser han lete blant søppel blir verden anderledes. Når han ser en hardt-arbeidende vakt betale sin TV til 1500 kroner i 12 avdrag, mens han har større TV – og PlayStation – på rommet, blir han stille. Når han opplever fattige kaste en eple-skrott etter seg fordi han går i uniformen til en dyr privatskole føler han forskjellen. Vi er rike. Vi har et ansvar med å hjelpe. For å dele.

Norge og vår formue

Med vår rikdom kommer også ansvaret med å forvalte den. Den norske kulturen er velidg bra på mange måter. Vi skylder oss selv og hverandre å reise ut i verden og lære hvordan vi best kan forvalte den. Vi må lære å ivareta norske interesser og forstå hvilke verdier vi har, både kulturelt, økonomisk og politisk. På den måten kan vi ta vare på verdiene, til glede for oss selv – og andre.

Fikk jeg formidlet dette til mine håpefulle? Tenåringer skal vel ikke ta et slikt ansvar, likevel blir kanskje noe med videre når de former sine egne oppfatninger. Året har vært lærerikt.

Bo i to land

Jeg har mye å gjøre i Argentina. Byråkratiet er noe for seg selv, alle papirer er trolig ikke på plass før 2012! Samtidig er kompetansen høy, prisene lave og menneskene positive. Kulturelt sett er vi ganske like. Verdier og kompetanse tilføres et fattig land. Det er underlig å kalle Argentina fattig, et land så vakkert og så fullt av naturressurser. Norske små og mellomstore virksomheter kan få gode tjenester til fornuftige priser. Prosjektet er godt forretningsmessig, samtidig som det gir en utjevning av verdier. Internasjonalt samarbeid er fredsskapende. Kanskje greier vi å gjøre et bidrag. Nå blir det spennende å se hvordan vi får til å bo i to land – i to verdensdeler.

Glade Facebook

Kanskje skyldes det alderen, jeg måtte dras baklengs – ikke inn i “Fuglekassa” – men inn i Facebook! Jeg jobbet en lang periode nær døgnet rundt. I alle fall føltes det slik. Det var rett og slett stressende å lese om alle som hadde fri, helg, fyr på peisen, tur på hytta, rødvin og blomstrende kjærlighet mens jeg selv jobbet til alle leddene verket. Jeg meldte meg ut og jobbet videre.

Nå som jeg er i utlandet er Facebook en fin måte å kommunisere med venner og kjente på. Som bonus kom det mange bursdaghilsner! Godt hjulpet av Face, men likefullt veldig hyggelig. Overraskelsen var stor da det kom både gave og blomster til Argentina. Rørende. Prikken over i’en var et kort som topper alle bursdagskort – om vennskap som varer.

Varme Argentina

Slik gikk det ikke. Motstanderne var både store, sterke og dyktige. Laget vårt kjempet hardt og løftet eldstemann til nye høyder hver gang det var innkast.  Sammenstøtene var så harde at jeg selv ikke hadde overlevd. Lagkamerater ga hånden til de som lå nede for at de skulle reise seg og kjempe videre. Rugby er noe annet.

Havet

Vi startet tidlig om morgenen,  det var fortsatt sol da vi kom til Atlanterhavet. Det var som om vi så havet for første gang. Sko ble satt på kanten og barnetær krøllet seg i sanden på vei ned til vannet. Undertegnede er mer pragmatisk, noen betaler jo for joggeskoene, og plukket de med på vei ned i et mer sedat tempo. Dumt egentlig. Jeg skulle bare sparket av skoene – kastet klærne og inntatt havet!

Dunas

Det heter “dunas”, men sanddyner er ikke helt dekkende. Det er et slags steppelandskap som strekker seg så langt øyet kan se. Rene fjell av sand minner om ørken. Vi er på tur i Oscars cabioneta, en pickup som på mirakuløst vis kommer frem overalt. Vi dro sammen med en gruppe og skulle overnatte i friluft. Guttene så misunnelige på de kule firehjulingene og cross motorsyklene som raste avgårde. Kjempegøy! Vi punkterte raskt i cabionetaen og valgte klokelig å kjøre deler av turen på stranden. I Argentina er det lov å kjøre bil på stranden. Helt utrolig, egentlig. Hele familier var ute med sin cabioneta og brukte bilen som vinskjerm for soling og fisking. Enorme avstander med sand og hav så langt øyet kan se. Til fri benyttelse.

Vi campet midt i naturen. Asado ble laget av tørre grener og en rist. Kjøttet smaker så godt med enkle midler. Dette må vi bare lære og prøve i Norge. Himmelen var knall sort og stjernene funklet i natten. En god Malbec gjorde sandstranden mindre hard og natten kortere. Vi våknet til regn og jeg må innrømme at det ikke er helt uten grunn natten sjelden tilbringes i telt.

Første biltur

Å kjøre bil er ganske komplisert. Konsentrasjonen var stor for guttene som skulle gire for første gang. Det var stor rift om å få prøvekjøre med Oscar og hans cabioneta på sandstranden i Argentina.

Flat pampas så langt øyet kan se

Vi forlater Rosario langs motorveien over flat pampas. Jordbruk så langt øyet kan se. Det er kjedelig i lengden. Etter noen timer ser vi Córdoba, Argentinas nest største by. Andesfjellene danner siluhetter i bakgrunnen, en kjærkommen visuell avlastning. Vi kjører opp små, smale veier. En musikkfestival skaper kork og legger til flere timers kjøretid. Vi kommer frem i mørket, etter en lang dag. Utfordringer tas med en kommentar, et skuldertrekk og et smil. Argentinerne er tøffe.

Fjellandsby for de velsituerte

La Cumbre er en vakker fjellandsby. Opprinnelig et samlingssted for britiske skribenter. Gatene er rene og husene flotte. Det er et yndet feriested for velsituerte mennesker fra Buenos Aires. Den store golfbanen er omkranset av feriehus som kunne huse regimenter.

Cabioneta

Overraskende mange i Argentina kjører pickup. Jeg skjønte ikke hvorfor. De bruker mye bensin, er upraktiske med sitt åpne lasteplan og vanskelige å parkere. Likevel er de overalt. De kalles cabioneta. Oscar, en venn av familien, har cabioneta. Når vi kjører opp i fjellene skjønner jeg grunnen. Med Oscars cabioneta kommer vi frem på de mest usannsynlige veier.

Vi kjører opp på fjelltopper, over skyene, med en utsikt jeg aldri har sett. Fra et fjell strømmer det ut paraglidere som fugler. Vi kjører gangstier til vårt eget lille private sted og bader i krystallklart fjellvann. Fuktigheten og myggen i Rosario er borte. Tørr, varm, ren fjelluft. Vakker, stille natur. Jeg glemmer helt solkrem og blir usannsynlig solbrent i den skarpe fjellsolen.

Huset har sin opprinnelige sjarm intakt. Det ligger like ved den idylliske kirken. Oppe i fjellene kan vi se en hvit Jesus-statue med åpne armer. Guttene prøver seg som asadorer og griller deilig tira. Vi hygger oss med god vin og god mat.

Lagoer

Veien hjem er også lang. Vi nyter timer med sightseeing. Vakre landskap. Idylliske små landsbyer med tyske navn. Etterkommere fra Tyskland og Sveits. Mange fjellvann er demmet opp og danner “lagoer”, små innsjøer. Landskapet er krydret med idylliske feriehus, nær vann og fjell. Utsikt. Guttene prøver en taubane over til en øy, men da er foto-batteriet flatt. Jeg får bare knipset de idét de får på utstyret. Jeg holder meg klokelig på bakken mens ungdommens vågemot får stå til. Klassekameraten Alejandro er ikke med, han har lånt Peders boblejakke og er i New York i USA med kulde og sne.

Overveldet deler jeg inntrykkene med andre i Rosario. Det er underlig å få det samme svaret. De synes det er hyggelig med superlativer om landet sitt, men de fleste sier;  ”ja, da, burde du se Bariloche. Da burde du se Salta. Juju. Mendoza. Sør. Jeg skjønner det er mye i vente. Argentina er en opplevelse.

Forkjølelsen er selvfølgelig min feil, jeg blir alltid forkjølet hvis jeg går ut med vått hår i kaldt vær. Det er høst i Argentina – jeg burde skjønt bedre. Jeg gremmes og tar frem siste rest av selvdisiplin for å få frem alle papirer til selvangivelsen og regnskapet. Det er litt komisk å være økonom og mislike regnskap.

NRK og mobbing

Disney sin beskrivelse av overlegne siamesere var stort sett det eneste jeg visste om katter generelt – og siamesere spesielt. Nå har det gått 6 måneder og vi har en kastrert hankatt i huset. Han heter Charlie. Navnet fikk han riktignok før Charlie Sheen proklamerte sitt liv med sine gudinner og satte ny Twitter rekord.

Jeg er et hundemenneske. Vi er en hundefamilie. Jeg hadde aldri trodd at vi skulle få katt. Denne grasiøse skapningen elsker å kose. Han maler som et helt kraftverk og krever oppmerksomhet.

På grunn av tidsforskjellen til Norge er jeg ofte uforskammet tidlig oppe. Jeg regjerer gjerne alene. Helt til Charlie hører at det er liv. Da skal han ut fra det soverommet hvor han har tilbragt natten. Gjerne på en barnearm. Vi har vår faste rutine. Jeg skummer melk i Rosarios største kaffekopp og gjør klar til en lun latte å våkne på. Charlie vet at varmt melkeskum venter og følger intenst med. Vi utveksler noen betraktninger over livet generelt og er begge like fornøyd når kroppen fylles med varm morgendrikk.

Når skålen er tom får jeg gjerne besøk. Det er ikke nok å ligge i fanget. Han kryper nesten opp på skuldren for å kose.

Det er utrolig – overraskende – hyggelig med Charlie i huset.

Hullete fortau med hundemøkk, søppel, køer, taggete vegger, gater fulle av travle mennesker og agressive biler viker plassen for vakre landskap akkompagnert av fuglesang og løvet som rasler i vinden. Vi er på Campo i Argentina.

Et hus!

Min bekymring om trange rom og lite plass blir gjort til skamme. Cabañaen er intet mindre enn et hus. Den ligger midt i et vakkert landskap, omslynget av en golfbane. Over tre kilometer fra hytten til klubbhuset og like langt andre veien til SPA. Alt er innenfor det sikrede området. Jeg føler jeg har kommet til en designet verden, avsondret fra virkeligheten. En vakt  i blå skjorte hilser fra sin motorsykkel. En verden for de priviligerte. Varmen gjør en spasertur på tre kilometer lite fristende. Jeg føler meg litt fortapt uten bil.

Nedenfor klubbhuset blinker bassenget blått. Badevakten følger med og tidene må overholdes. Argentinere slapper av i solen, men noe mangler i forhold til charter-stedene. Toalettet er ikke her, men oppe i klubbhuset. Bua huser badevakten, her er det ingen bar ved bassenget. Livet flyter tilsynelatende harmonisk videre i sitt sedvanlige argentinske tempo. Turisters fulle skrål er i stedet lavmælt prat og latter, brutt av besteforeldres pludring med nyankomne verdensborgere. Vi er de eneste utlendingene.

Jeg kunne godt slappe av i den fine cabañaen, men bestemmer meg for å gripe sjansen sammen med guttene. Det er 24 år siden jeg red en hest, på tide å prøve igjen. Med standarden på stedet føler jeg meg trygg på at vi får hjelmer, men guttene og meg uten hjelm på ganske store hester, gjør meg stiv av bekymring. Den løsner etter hvert som hestene viser at dette kan de godt. De rusler etter hverandre og traver i blant, langs vante ruter. Hva jeg gjør med hender og føtter for å styre er hesten mindre interessert i. Peder har derimot fått en kraftpakke som gjerne viser seg frem. En time på hesteryggen går forbløffende fort. Turen går videre til SPA før nyttårsmiddagen skal inntas.

SPA i Argentina

Mens klubbhuset minner meg om en afrikansk safari, bringer SPA’en tankene til Thailand. Jeg har hittil ikke vært noen av stedene så kanskje tar jeg feil. Vi tildeles tykke, hvite, velduftende badekåper med tøfler og like tykke og hvite håndklær. Den dempede musikken og rolige atmosfæren gir følelse av luksus. Vi går blant tretoppene på gangstier av tre. I enden ligger en oase av saltvann, massasjedyser, steambadstu, avspenningsrom, sauna, hot-tub og kald-kulp.

Betjeningen står klar med vann og saft eller kaffe og te med kjeks. Alkohol, som ellers er så tilstede overalt, er igjen fraværende. Først svir både myggstikk og et og annet sår av det salte vannet, men erstattes av den underlige følelsen av å flyte som en kork. Ute slumrer jeg en stund i skyggen omgitt av natur. Jeg kjenner lukten av eukalyptus trærne rundt meg. Livet er behagelig.

Ivrige mygg forsøkte å redusere opplevelsen. Med forakt for medbrakt myggspray og stor utholdenhet går de løs på oss. Ikke uten grunn er alle vinduer og terrassedører utstyrt med myggnetting. Jeg mistenker de idylliske dammene i golfbanen er yndede yngleplasser. Vi har lært å lukke dører og vinduer og la airconditioningen gjøre jobben, det fungerte fint her også.

På Holmen Fjordhotell i Asker har barna ingen adgang. Her storkoser guttene seg i den myke fløyelen av luksus. Det samme gjør andre barn. SPA er ikke bare for damer.

Yngstemann er førstemann til klubben. Han skal på camping med rugby laget. Vi går ut og kaprer en taxi, når destinasjonen er bekreftet slipper jeg de avgårde. Han var usikker på dette. Ville han være den eneste 12 åringen sammen med mange små? Jeg fikk vite at slike problemer forsto jeg meg ikke på. En stund senere klinger mobilen. Jeg tenker at han kanskje vil hjem, men får beskjed om at jeg må ta taxi og kjøpe telt – fort! Alle har visstnok telt. Det er mange 12 åringer der og bekymringen er nå om han ikke får dra. Mobilen vandrer videre og når til slutt Federico. Han jobber i et programvareselskap med internasjonal suksess og har også barn på laget til eldstemann. Han forsikrer meg om at telt ikke er noe problem. Yess! klinger fra junior. Turen er i boks.

Så gnir eldstemann sukatene ut av øynene. Bagen pakkes og han går for å møte de andre på bussholdeplassen. De skal på rugby trening en lørdag morgen. Jeg har leiligheten for meg selv. Det er fri og solen skinner. Ikke lenge etter ringer han. Han har lite penger, jeg må komme fort. Vi blir enig om at han skriver en “tab” på klubben, så gjør jeg opp senere.

Halv elleve står jeg ferdig pakket utenfor leiligheten. Graciela skal hente meg. Hun kommer ikke, det er ikke første gang jeg har misforstått avtaler. Hennes engelsk er på nivå med min spansk. Jeg ringer Grace og med – mi casa – su casa – club – once y media, forstår jeg til slutt at vi avtalte halv tolv, ikke halv elleve. Like etter ringer Daniela og forsikrer seg, på behagelig engelsk, at jeg forsto det rett. Grace kommer og jeg benytter anledningen til å vise henne leiligheten, er litt kry av den.

På vei til klubben kjører Graciela innom sitt hus hvor vi møter en niese og tre firbente. Huset er en grønn oase i sentrum. Gjemt bak porter og murer gir store glassflater innsyn til haven med bassenget. Grønt og blått med lys og luft. Vi drar til klubben hvor jeg skal oppleve min første, ekte argentinske asado. Det er avslutning på Rugby året.

Det ordnes langbord, flere foreldre kommer etter hvert. Barna er ferdig med treningen forlengst og leker i bassenget. Pappaene tar plass i selve grillrommet. Glørne rakes rundt, varmen er intens, røyken siver ut – dette er mannens arena. Jeg overrekker grillmaten vår og får anerkjennelse for kjøttet og chorizo pølsene. Jeg lager til salaten, en av mine favoritter med spinat, tomater, løk, olivenolje, balsamico, parmesan og salt og pepper. Mineralvann, øl og vin settes rundt på bordet. En flaske vin tømmes før en ny åpnes, salatbollene går rundt, fatene fulle av saftig, nygrillet kjøtt og smakfulle pølser likeså. Maten er nydelig.  Latteren henger løst. Barna spiser og prater.

Min sidemann er tannlege og roser norske tannleger. Jeg får nyttige tips om regulering.

Etter måltidet er det taler. Trenerene og manageren snakker om året som har gått og året som kommer. Klapp og smil. Guttene forsvinner raskt til nye runder med barbent fotball og rugby.

Jenter kommer røde og varme etter å ha spilt landhockey. Større gutter med svulmende muskler trives godt i bar overkropp. Den ene kampen avløser den andre på hovedbanen. Flere grupper griller. Asadoen vår er over og bordet ryddes.

Kaffen inntas i skyggen av store trær. Fruktsalat og iskrem. Maté, den typiske argentinske drikken, går rundt.

Dette er den tredje lørdagen jeg tilbringer på klubben. Det er usedvanlig hyggelig.

Jeg vet mange i mitt nærmlijø i Norge lenge har hatt vaskehjelp. De vasker visstnok bra i begynnelsen, så blir det dårligere, så bytter man. Vi hadde ikke vaskehjelp, noe jeg ikke anbefaler med to foreldre som jobber (mye) og aktive barn. Vaskehjelp er en velsignelse. Nå har jeg Vanesa.

Jeg irriterer meg over stripene på vinduene som ikke later til å bli borte. Jeg tenker hun godt kunne redd sengene, slik den forrige gjorde. Så bortskjemt kan man bli. Så fort. Vanesa er blid, hyggelig og jeg kan stole på henne. Leiligheten er full av dyre saker, kjekt at ingen stjeler alt mens vi tror de vasker. Prisen er lik den polske vaskehjelper tok i Norge for 10-15 år siden. Torsdag er en fin dag. Da er leiligheten fin til helgen og vi har fredag kveld for oss selv. Alt i alt en bra løsning.

Noen lesere har sikkert ikke vaskehjelp. Hvis jeg ikke har greid å fremkalle et stikk av misunnelse skal jeg forsøke igjen. Klesvask. Den evinnelige klesvasken. Den har en egen evne til å gjøre livet vanskelig. Da tenker jeg ikke bare på den ene sorte sokken som lurer seg i hvitvasken. Heller ikke tørkingen som enten fyller rommene med varm, fuktig luft, eller fyller rommene med tørkestativer med klær. Klær skal sorteres, vaskes, henges opp, legges sammen og på plass. Det er en stor jobb som aldri tar slutt. Når endelig kurvene er tomme, har en eller annen ryddet rommet sitt og fyller kurvene på nytt. Treningsbager, arbeidstøy, skoleklær… Ja, nå skal jeg ikke skrive en bok om klesvaskens betydning for det moderne tidsklemme-mennesket, men personlig synes jeg det er en jobb.

Nå har vi vaskeri.

Jeg leverer posene med tøy. Vaskeriet sorterer, vasker, tørker og legger tøyet sammen. Vi henter hele poser fulle av rent, brettet tøy. Det er deilig det!

Nå gjenstår ett problem. Et vaskeri er nært, ett er hyggelig. Jeg går som et muldyr med poser fulle av skittent tøy og kikker på det moderne vaskeriet som ligger et kvartal nærmere. Armene er tunge og jeg tenker det er en jobb for guttene. Likevel går jeg kvartalet videre til den hyggelige manne som snakker flytende engelsk etter mange år i Utah, USA. Han viser stolt frem bildet av sine fem barn, hvorav tre er født i USA og har doble statsborgerskap. Bildet henger på hedersplassen ved kassen. I dag var det en annen der. Hun var like liten og like gammel og like engelsktalende. Jeg tipper det er konen. Og like hyggelig. Jeg kan ikke bytte dette vaskeriet for å spare et kvartal. Se, det var ikke så vanskelig likevel.

Butikkdører gir en bris av avkjølende luft fra airconditioningen idét jeg går forbi. Muy calor, “veldig varmt” høres omkring. Til kvelden flerrer lynet himmelen og neste dag regner det. Vi har fått smaken på sommer. På tide å kjøpe airconditioning.

Luft til luft varmepumper har blitt populære i Norge. Mange har fått de installert hjemme. Jeg er ikke en av de.

En maskin for et soverom passer ikke nødvendigvis for en stue. Det finnes ulike energinivåer. Strømforbruk. Luftrensing. Støynivå. Design. Ulike antall Watt. Store forskjeller i pris. Skal maskinen gi kulde, varme eller begge deler? Kulde er opplagt. Varme? Kanskje. I leiligheten er det sentralfyring, så her trenger vi ikke varme. Men hva om vi flytter? Da tar vi med rubbel og bit; lamper, airconditioning og hvitevarer. Dumt å kjøpe bare kulde hvis vi trenger varme et annet sted.

Hullene etter de forrige apparatene gaper på veggen. Master bedroom og stuen hadde airconditioning. Hva med de andre soverommene? Vi er norske. Kan vi leve med 40 varmegrader uten airconditioning på eget soverom? Neppe. Det er bare å klinke til med et apparat til hvert rom. Forsmaken på 32 grader er beviset. Selv argentinerne sier med trykk at sommeren i Rosario er varm. Apparatene må kjøpes, monteres inne og ute, det må bores hull i veggen, trekkes ledninger og luftekanaler. Da vil også vi ha de stygge boksene på fasaden. Å finne butikk er enkelt, elle elektrobutikkene har stabler av disse apparatene.