Menem, selve mesterhjernen bak Argentinas økonomiske nedgangstider, pryder plaketten til Puerto Madero. Det alene er nok gjøre stedet ugreit. For en gangs skyld er fortauet fritt for søppel. Alle stener og biter ligger pent på plass. Høyhusene kneiser mot himmelen, fulle av eksklusive leiligheter eid av utlendinger. Det er nesten sterilt fint.

Med sikkerhetsvakter overalt er vi tryggere enn på Karl Johan. Restauranter ligger på rekke og rad, selv Fridays har en fin hjørneplass. Prisene er normale turistpriser, en tredjedel av norske priser for større og bedre biffer, men dobbelt så dyrt som ellers. Likevel… Noe mangler.

Er jeg bare vanskelig? Javisst er Purerto Madero verdt et besøk. Sitt på fortausrestauranter i Aker brygge stil og se de fine båtene og folkelivet. Liker du rulleskøyter er dette stedet, her er fortauet helt og rett. Som alt annet i Buenos Aires har det det meste – i større format enn det vi er vant til. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva jeg savner. Er det siden av Buenos Aires som satte meg ut første gang? Det slitne, fattige, men levende? Har virkelig det latinske begynt å komme under huden min?