Første gang i Buenos Aires besøkte jeg Recoleta og nå skulle vi dit alle tre. Jeg var spent på hvordan det ville bli å ta med barna til en kirkegård.

Vi ventet til helgen, da er det et stort og levende marked med alt mulig fra fra lokale håndtverkere.

Recoleta er på topp ti listen i alle turistguider om Buenos Aires – og med god grunn. Det er underlig å gå i en by av monumenter og det man kan kalle små kapeller til ære for de som ikke lever mer.

I patriarkalsk tradisjon er det nesten alltid mannens navn som pryder gravstedet med påskriften “og familie”. Litt morsomt er det derfor at en av de få kvinnene som er profilert i Recoleta er den graven som alltid har friske blomster og er omranset av mennesker som knipser i vei. Det er selvsagt Evita. Hun ligger i Duarte gravstedet, som er hennes fødenavn. Ikke Peron, som da hun var presidentfrue. Evita var på mange måter en banebrytende person i sitt sosiale arbeid. Det er en av de sidene av Argentina jeg har vært overrasket over å lære mer om. Også her føler jeg Argentina til en viss grad har blitt misforstått i vesten hvor Evita i stor grad har vært fremstilt som en opportunistisk gullgraver. Hvilket hun sikkert også var – men ikke bare.

I Recoleta gikk igjen kameraet varmt av bilder. Nye gater, graver og monument vekket undring og beundring. I en tid hvor norske prinsesser snakker med de døde har jeg kanskje lov til å si at det er en slags religiøs kraft i Recoleta. Jeg er vel mest av alt en agnostiker, men må innrømme at Recoleta var et mektig møte.

Den vakre kirken som hører til er også et hyggelig besøk.